Vi er jo så utrolig heldige å ha en hytte på fjellet, verdens beste sted å tilbringe ferien.
Bilturen opp hit tar fort tre timer med litt kø og handling på veien. Aika roer seg helt greit i buret, men hun sitter og følger med hele tiden. Resultat: Hun er utslitt når vi kommer fram. Jeg håper hun etterhvert finner ut at det går an å legge seg ned og sove.
Aika rundet fire måneder forleden, og jeg er glad for at hundebøkene mine bekrefter at vi er inne i en ny fase nå. I går hadde vi besøk av en vorster, like gammel som Aika, og han heter Ramp. Vi kunne lånt det navnet noen ganger. "Jeg hører bare det jeg vil" synes å være holdningen. Jeg må iallfall sørge for å ha godbiter eller en leke på lur for å vinne kampen mot andre hunder eller andre ting som er attraktivt. Men generelt holder hun veldig god kontakt når vi er ute, aldri mange metre unna.
Vi har nok noen spøkelser utenfor hytta, for av og til bjeffer hun (innenfra) mot noe imaginært ute. I går erfarte jeg henne også for første gang som vakthund, vi fikk besøk mens hun var ute. Han behøvde ikke banke på for å få oppmerksomhet nei. Litt bjeffing hører jo med, vi får bare håpe og tro et blir for mye.
En ny vane er også alltid å ha noe i munnen når hun er glad og skal hilse. Jeg har spionert gjennom vinduer og glassdører, og ser at hun i utgangspunktet ligger rolig men så finner seg noe å ha i munnen når hun hører at jeg kommer. Vitner om apporteringsglede sies det, og det er jo flott.
Da vi hadde tilbrakt i overkant lang tid i sofaen i morges (det er jo OL på TV) apporterte hun skistøvelen min. Antagelig tilfeldig for henne, men jeg synes jo det var ekstra hyggelig. Jeg tok hintet, begynte å kle på meg, og fant fram potesokkene hennes. Da gikk hun og gjemte seg, de sokkene er jo ikke akkurat så populære. Men etter litt ignorering mens jeg ordnet ski osv kom hun jammen traskende med sokkene.
En riktig fin tur fikk vi i dag også. Vi fant sogar spor og lukt av rype! Hun traver lystig i vei ved siden av meg, og løper ned noen bakker. Blir det for mange får hun sitte på armen, helt greit det også (bortsett fra at hun begynner å bli tung for meg å holde, hun vokser fort!).
Her på fjellet går hun i praksis løs hele tiden, men jeg er veldig fornøyd med at hun for et par uker siden fort lærte seg til ikke å trekke i båndet. Vi gikk litt to skritt fram og ett tilbake noen turer, men hun tok fort beskjeden. Det ble straks mye hyggeligere å ha henne i bånd, og båndtvangen lurer jo der framme et sted..
Vi er bare halvveis i vinterferien, vi gleder oss til litt selskap og "action" et par dager, og på mandag er vi klare for Grunnkurs. Valpekurset ligger bak oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar