Hurra for skogen

Du verden så heldige vi er som bor "vegg-i-tre" med skogen!

Vanligvis tar vi trikken fra Bislett til Rikshospitalet, og rusler gjennom skogen derfra og hjem (ja, vi er heldige!).  Så også i går.   Men da tok vi en omvei hjem.  Jeg har ALLTID gode opplevelser når jeg tar en omvei hjem, og de blir ikke mindre gode i følge med en valp.

Først kom vi fram til der bekken (som for tiden er mer en elv) går i en bakevje.  Litt forsøksvis vassing - men det er tross alt kaldt i vannet i januar.    Litt lengre oppe møtte vi en St. Bernhardshund  ("Også møtte vi, en St Be-ernardshund" som vi synger på speider'n :-)  "Hålleratteri og hålleratera").  Vel, størrelse ingen hindring, den var morsom å leke med.

Neste hund var en "sur gammel dame" på 10 år, ville slett ikke leke.   Upraktisk da å gå omtrent parallellt.  Så jeg tente min hodelykt og Aikas "rygglykt" og vi tok turen inn i den mørke skogen. Jammen måtte vi ikke krysse bekker stadig vekk, og til slutt var hele stien en bekk. Nye utfordringer som vi koste oss med.  Passe slitne var vi begge to da vi kom hjem (til huset fullt av speidere, men det er en annen historie).

Dagens kontordag forløp om mulig enda bedre enn gårsdagens.  Aika koser seg på kontoret,  hun sover og slapper av hele dagen enten jeg er der eller ikke (jada, jeg HAR sjekket gjennom frost-glasset nå jeg er borte).   Et par korte tissepauser er alt,  ingen grunn til å gå tur.  Det er kun en liten gressflekk ved skolen flaggstang som er godkjent tissested i "mils omkrets".  Dagens mest hørte replikk er likevel "Å, så søt!!"  Vi er tross alt på en skole med mange hundeglade ungdommer!

Men så til dette med skogen da.  I dag gikk vi hele veien hjem - det vil si et stykke i mer eller mindre trafikkert strøk først.  Aika vil hilse på alle, alle vil ikke hilse på Aika.  Enkelt og ikke greit.  Men vi øvde på Sitt og Bli ved alle fotgjengerkryss, fin øvelse for oss begge det.  Men for et pes å holde henne unna biler, folk og syklister -  vi logret like mye med halen begge to da vi kom til skogen!  Det vil si,  Aika logret enda mer da hun kom til kjente skogstrakter.    På ukjente stier går hun i beina på meg, på kjente stier går hun akkurat passe langt foran og venter stadig vekk.  Oftest av seg selv,  når vi er neste hjemme må jeg hjelpe henne litt med å huske det.

I morgen skal vi til veterinæren for vaksine,  det blir litt av en tur det.